Jeg har funnet en fantastisk fin beskrivelse av hvordan det er å gå til psykolog. Det er skrevet av Finn Skårderud, og står i boken ”Frisk nok for livet” av Jørgen Skavlan. Hele kapittelet bør leses. Her har jeg kun gjengitt det som traff meg mest:

”Å MØTES I SPRÅKET

……………Med et finere ord kalles det psykoterapi. Det er mange måter å gjøre det på: Individuelle samtaler, gruppe- eller familiesamtaler, få eller mange timer, symptomfokusert eller mer fritt. Den opprinnelige formen for psykoterapi er møtet mellom to. Den ene er mer forstyrret enn den andre. Forhåpentligvis er det pasienten og ikke terapeuten. Vi møtes i et uvanlig rom. Rommet ryddes for en rekke forstyrrelser. Dører lukkes, telefoner blir ikke besvart. Vi møtes som likeverdige, men ikke i likhet. Likhet er ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt for å oppleve hjelp. Språket settes i gang. Psykoterapi er saklig medmenneskelighet. Ord og fortellinger er en viktig del av dette forholdet. Om man snakker med seg selv, er det en åpenbar risiko for å gjenta sine egne klisjeer om seg selv. Er man to eller flere som deler språket, er det langt større sjanse for at det oppstår nye fortellinger. En måte å forklare psykoterapiens effekt på er at man gjennom dialogen finner bedre fortellinger, som er bedre å leve med. Glasset er ikke halvtomt, men halvfullt. Å sette nye navn, bidrar til nye virkeligheter.

ROM FOR FORHOLD

Jeg tror man legger for stor vekt på ordene. Det snakkes om at det er godt å få tømt seg. Det handler kanskje mer om å få fylt seg; at et godt forhold er emosjonell næring. En supplerende forståelse av samtalene er at de lager et affektivt rom. Vi deler følelsesmessige virkeligheter. I samtalebehandlingen er det ikke snakk om dem – pasientene – men om oss. Behandleren blir også forandret.

Kjernen er å utvikle et forhold. To mennesker som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre, møtes for å lage et forhold. Selve forholdet er legemiddelet. Man skaper et forhold utenfor hverdagen for å vie mye oppmerksomhet til hva som skjer nettopp i dette forholdet. Om pasienten er trygg nok, våger hun eller han å vise frem mer av seg selv. Det utspilles mønstre fra andre forhold pasienten har vært og er involvert i. Håpet er at disse mønstrene både kan forstås og gjennom det terapeutiske forholdet kan bli gjennomlevd på andre måter. ”Andre måter” vil ofte bety å bli bekreftet – og tålt.”  

Så kjære Hans-Petter; Tusen takk for at du tåler meg.