Jeg takler fremdeles veldig dårlig at mannen blir sint på meg. Selv når det bare er snakk om bagateller.

Det er ikke normalt å bli så lei seg som jeg blir. I allefall ikke for et voksent menneske. Jeg føler meg som et barn. Jeg klarer ikke å ta meg sammen. Jeg gir på en måte opp. Har ingen styrke til å forsvare meg. Vil ikke heller. Føler bare skyld. For at jeg er så vanskelig. For at jeg ikke bare kan være som han vil. For at jeg ikke bare kan oppgi mine egne ønsker og behov. De er jo ikke så viktige i den store sammenhengen. Når jeg tenker fornuftig skjønner jeg jo det. Hvorfor klarer jeg da ikke å slutte å være vrang. Hvorfor reagerer jeg så voldsomt på det som ikke er viktig? Som til og med fornuften sier ikke er viktig.

Hvorfor føles det som om jeg blir utslettet hvis jeg gir opp min egen vilje?

Hvorfor har jeg lyst til å bli utslettet hvis jeg ikke kan ha min egen vilje?