Vi har snakket om ekteskapet. Det var etter hvert ikke til å unngå.

Hans-Petter var snill med meg. Jeg klarte nesten å snike meg unna all skyld.

Men så begynte han å snakke om at jeg kunne TA oppmerksomhet. At jeg kan legge opp til nærhet i stedet for å forvente at mannen skal gjøre det.

Jeg kan jo det.

Men jeg vet ikke om det hjelper.

Det føles som om den nærheten ikke teller. Som om det ikke er den jeg trenger.

Men jeg skal prøve. Kanskje jeg tar feil.

Vi snakket også om at jeg ikke sier noe hvis jeg har det vanskelig. Fordi jeg ubevisst forventer, eller kanskje håper, at mannen av seg selv skal se hvordan jeg har det. Uten at jeg trenger å forklare.

Det er visst dumt.

Hans-Petter sier jeg må være tålmodig med mannen. Gi han litt slingringsmonn, han er tross alt bare en mann…