Det føles som om vi omsider har kommet til bunnen.

De siste månedene har vært tunge. Vel å merke på innsiden (på overflaten virker jeg nok fornøyd).

Hans-Petter sier det er en gammel sorg som kommer frem.

Jeg har ikke lengre så mye sinne, irritasjon, stress osv. som kamuflerer denne sorgen. Den trenger seg frem hver eneste dag. Den ligger nesten konstant i bakhodet og overskygger alt jeg gjør.

Det føles håpløst. Meningsløst.

Det er snørr og tårer både hjemme og hos Hans-Petter.

Jeg kjenner at jeg ikke orker å klare alt aleine lengre. Jeg vil ikke.

Og dermed kommer altså den sterke trangen etter noen som kan passe på meg.