× Informasjon om nettsiden Kontakt eier av nettsiden Blogg Innlogging Psykologregistrering

Frustrasjonsbloggeren – nr 76

Jeg husker jo hvordan det startet. Kanskje ikke i detalj, men i grove trekk vet jeg veldig godt hvordan det startet.

Det er det samme som skjer hver gang.

Jeg føler meg oversett. Eller ikkesett.

På et tidspunkt da det er viktig for meg å bli sett (hvis jeg er lei meg, sliten, frustrert, …). Jeg blir sint (inni meg) og begynner å tenke. Det gjør at jeg blir enda mer sint, og sinnet tyter ut. Jeg begynner å provosere. Ikke på en tydelig og høytlydende måte, men med små stikk. Jeg vet akkurat hvor jeg skal stikke for å få en reaksjon. Jeg gjør ikke dette bevisst. Jeg skjønner jo egentlig ikke hva som skjer, jeg er ikke fornuftig eller rasjonell eller klar i det hele tatt. Jeg er bare sint (eller redd).

 

P.S Det at jeg føler meg oversett betyr slett ikke at jeg blir det. Det betyr bare at jeg tolker det slik. Og at jeg ikke har tålmodighet til å vente og se om det er riktig. Eller at jeg ikke tørr å sjekke ut om det er riktig.

Det spiller kanskje ingen rolle om det er riktig eller ikke. Saken er den at jeg trenger oppmerksomhet/ trøst/ støtte og at jeg føler at jeg ikke får det.

Og saken er også den at jeg synes å ha et enormt behov for oppmerksomhet/ trøst/ støtte. Og at jeg fyrer opp under dette behovet slik at det blir større og større.

Samtidig som jeg oppfører meg på en måte som ødelegger muligheten for å få oppmerksomhet/ trøst/ støtte.

Herregud, snakk om å lage det vanskelig for seg selv.

Våre nettsider benytter informasjonskapsler (cookies). Les om hvilke vi bruker og hvordan vi administrerer dem i hovedmenyen under linken "informasjon om nettsiden"