Vi har hatt krig igjen her Hans-Petter. Jeg vet det er å overdrive, men jeg er redd jeg reagerer som om det skulle vært krig.

Forrige lørdag hadde vi det ikke så bra. Jeg og mannen. Jeg husker ikke hvordan det startet, men det er uansett ikke så viktig. Det som er viktig er at jeg plutselig forstod at den måten jeg reagerer på nå er akkurat samme måten som jeg reagerte på da jeg var liten. Da jeg var liten og redd. Fordi tilværelsen ikke føltes trygg. I mine øyne (det var ikke farlig på ordentlig, det var bare at det at verden ble ugjenkjennelig og skummel).

Jeg er anspent og på vakt. Ørene hører veldig godt alt mannen driver med (selv om han er i et annet rom), men øynene klarer ikke å se på han. Hans sinte kommentarer eller bråk får meg til å skvette. Det knyter seg i magen. Jeg har veldig mye energi, og må være i bevegelse hele tiden. Men all fokus og oppmerksomhet er på mannen. Hjernen er helt blank.

Vi krangler aldri når vi har det dårlig. Nå skjønner jeg jo hvorfor. Hvorfor jeg ikke klarer å krangle eller si ifra hvis jeg føler at han er urimelig. Det er ikke mulig fordi hjernen er lammet av skrekk.

Jeg kommer aldri til å si til mannen at jeg blir stum og ikke ser han i øynene fordi jeg er så redd. Han kommer ikke til å tro det. Det er jo ikke til å tro. Jeg trodde det ikke selv engang.

Men du visste Hans-Petter. Du sa nemlig til meg en gang: ”Jeg tror du er redd hele tiden. Livredd”.