Jeg er ganske småhysterisk når det gjelder hverdagslige farer. Slike man leser om i visse aviser. Flått, solkrem (enda verre: solkrem på sprayflaske), vaskemidler på sprayflaske, helsefarlige kjemikalier (i mat, i kosmetikk, i nye klær, møbler osv). Og stråling. Fra for eksempel trådløse nettverk. Som jeg ikke vil bruke hjemme. Ikke fordi jeg nødvendigvis tror det er så farlig, men fordi det er så lett å unngå. Man kan jo like godt ha i en kabel. Mannen er ikke helt enig, og han skrur det på i smug. Vi krangler ikke om dette, men han er litt sint på meg fordi jeg er så hysterisk. Og her om dagen rant det over for han. Han kom med noen stygge gloser om hvor håpløst vanskelig jeg gjorde alt hjemme.

Jeg visste det ikke gikk an å argumentere mot så jeg gikk ut (jeg orket ikke være i samme rom som han).

Men i stedet for å bli irritert og sint prøvde jeg å kjenne etter hvorfor jeg ble så opprørt.

Det er ikke det at jeg nødvendigvis må bestemme alt. Men det å ikke skulle kontrollere en fare som det er mulig å kontrollere føles grusomt. Det åpner et stort svart mørke der fremme. Jeg kan faktisk se det. Svart og mørkt og håpløst. Og dit vil jeg ikke.

Det å overlate ansvaret til andre (for eksempel stole på mannen) er ikke et alternativ. Det fører også rakt inn i mørkret. Jeg stoler ikke på andre. Jeg stoler bare på meg selv. Og jeg må passe på og kontrollere det som er nødvendig (dessverre er det litt mange ting).

Det virker kanskje banalt det her. Men for meg var det sterkt. Jeg kjente på mørkret og håpløsheten og tenkte på hvorfor jeg var blitt slik. Og noe løsnet. Jeg følte meg veldig lettet. All motstand mot mannen var forsvant. Jeg var ikke sint på han. Selv ikke da jeg tenkte tilbake på det han hadde sagt.