Jeg har lurt på om jeg noen gang kom til å gråte hos Hans-Petter. Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle det. Jeg er liksom aldri trist når jeg er der. Jeg er bare glad (eller irritert). Selv når vi snakker om det som er trist og vondt føler jeg meg ovenpå.

Men nå har jeg altså grått. Og det var ordentlig gråt. Jeg var så lei meg at jeg var sikker på at jeg ikke skulle klare å samle meg sammen før timen var slutt.

Det som var litt spesielt er at gråten ikke kom etter snakk. Den kom etter at jeg hadde ligget på sofaen og tenkt. Egentlig var det vel ikke meningen at jeg skulle tenke, jeg skulle bare la gamle minner få slippe frem.