Jeg mener ikke ”Søren. Det ser ut til at du har rett igjen” fordi jeg ikke unner deg å ha rett. Det er ikke noe problem for meg å ta feil, og det er heller ikke noe problem for meg å være uenig med deg.

Men det er søren at jeg kjenner meg selv så dårlig.

Jeg kan ha øyeblikk hvor jeg føler at det du sier er sant (at jeg på visse områder er livredd), men så glipper det unna og mine egne overbevisninger tar over.

Det er fryktelig frustrerende. Jeg føler meg som to personer. Som ikke har mulighet til å forstå hverandre.

Hvorfor er det sånn?