Du (Hans-Petter) spurte om jeg var redd for deg.

Og jeg sa nei, ikke nå lengre, for det trodde jeg at jeg ikke var.

Men etter reaksjonen på sofaen tenkte jeg at jeg måtte kjenne litt bedre etter.

Det vil si ikke tenke med hodet (for fornuften min sier at du ikke er farlig) men heller kjenne på kroppen om den reagerer som om du skulle være farlig.

Og etter å ha tenkt litt og kjent etter fant jeg ut at jeg kanskje er litt redd deg likevel. Eller egentlig ikke FOR deg, men ting du sier (eller ikke sier) kan gjøre meg redd.

Jeg har hele tiden en veldig trang til å overbevise deg om at alt er bra.

Men innerst inne vet jeg at jeg trenger å snakke. Jeg vet at mye av det jeg har opplevd trenger å bli sagt høyt. Ikke fordi det nødvendigvis er så spesielt eller dramatisk, men fordi det blir mer dramatisk når man må bære det aleine.

Men jeg er så klønete til å snakke. Det meste må lirkes og lokkes og dras ut av meg.

Og da tar det så lang tid. Tid som jeg føler vi ikke har.

Dermed blir jeg stresset. Og enda mer stum.

Jeg er redd for at du skal miste tålmodigheten med meg. At du ikke har tid til å vente. Jeg er redd du skal høre på den delen av meg som sier at alt er bra.

Og dermed si at jeg ikke trenger komme mer.

Hm.

Nå ser jeg jo at jeg egentlig er tilbake på det du kaller redsel for å bli avvist. Som jeg har kommet frem til at ikke er noe problem.

Søren. Det ser ut til at du har rett igjen.