Etter at jeg ble kvitt flyskrekken og tannlegeskrekken trodde jeg at jeg var kvitt alle uhåndterbare redsler.

Så fant jeg ut at jeg var redd for å bli avvist. Eller Hans-Petter sa jeg var det, jeg vet ikke om jeg er helt enig. Men den redselen er uansett liten og veldig håndterbar. Jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen redsler som kunne bringe meg ut av fatning.

Men det var visst feil.

Sist time lå jeg som en ball på sofaen til Hans-Petter. Kroppen min var så redd at den nesten hadde panikk. Det gnagde i brystbeinet og det var vondt å puste. Jeg kunne ikke strekke ut beina for da ble det enda vanskeligere å puste. Det var veldig ubehagelig, hadde det ikke vært for at Hans-Petter fikk meg (med mild tvang) til å kjenne på redselen hadde jeg styrtet ut. Det føles ikke riktig å bli i en så ubehagelig situasjon.

Det som gjorde at jeg ble så redd var at jeg måtte (også med mild tvang) tenke på noe som hendte for noen år siden. Situasjonen var absolutt ikke farlig, men jeg opplevde den som litt traumatisk. Jeg har tenkt tilbake på det som skjedde mange ganger. Jeg vet jo jeg var redd (og at det var det som fikk meg til å oppføre meg som jeg gjorde), men fornuften tok etter hvert over og fikk meg til å tvile på om jeg hadde vært redd. Jeg tenkte at jeg bare overdramatiserte.

Reaksjonen jeg fikk på sofaen til Hans-Petter var veldig overraskende. Det er veldig rart at jeg ble så redd når jeg var hos han. Jeg reagerte jo nesten sterkere enn da situasjonen faktisk skjedde. Det er ikke fornuftig eller rasjonelt i det hele tatt.

Hans-Petter sier det er fordi at når jeg er hos han så er alt forsvar borte (eller noe sånt). Jeg synes det også er rart. Jeg skjønner det ikke. Og nå begynner jeg å tro at jeg overdramatiserte hos han også. Kanskje jeg bare gjør det for å få oppmerksomhet? Eller for at han skal synes synd på meg?