Jeg har altså vært på ferie i sommer. Med fly. Og jeg har i alle fall ikke flyskrekk mer.
Jeg har aldri diskutert denne skrekken i terapi. Det har ikke vært noe stort problem (fordi jeg hadde bestemt meg for ALDRI å fly mer).

Egentlig har jeg aldri vært redd i flyet heller. Da har jeg innsett at jeg ikke har kontrollen og klart å stole på kapteinen.

Problemet har vært alle kvalene FØR jeg skal ut å fly. Millioner av tanker om at det ikke er nødvendig å reise, eller at det er mulig å ta bil, tog eller båt i stedet. I tiden fra billetten var bestilt og til jeg satt på flyet hadde jeg stadig anfall av panikk. Typisk om kvelden når jeg skulle sove. Jeg tenkte og tenkte på hvorfor jeg ikke burde fly, hvorfor mitt fly kom til å dette ned, og jeg forestilte meg hvordan det var å sitte i et fly mens det styrtet. Jeg var livredd.

Samtidig var jeg frustrert og irritert på meg selv fordi jeg lagde så mye styr.

Panikken ble mindre ettersom turen nærmet seg, men jeg var ofte smånervøs på flyplassen og leita etter potensielle terrorister.

I vår har jeg overhodet ikke hatt panikk. Når de vanskelige tankene kom sa jeg til meg selv: ”Ja, jeg skal fly. Og ja, det kan hende vi detter ned. Men hvis vi detter ned så er det meningen vi skal dette ned. Og ingenting jeg kan gjøre noe med”.

Det var ikke bare noe jeg sa for å berolige meg selv, jeg følte at det var sant. Jeg var helt rolig og gledet meg til turen.

Selve flyturene var en stor opplevelse. Jeg tror egentlig jeg elsker å fly. Jeg elsker suget i magen når vi letter, kriblingen når det rister, spenningen når bakken kommer nærmere og nærmere under landing og det voldsomme bråket under oppbremsing. Jeg kan se ut på skyene og landskapet under og føle en enorm glede og undring over at det i det hele tatt er mulig å fly. Tenk hvor mange fly det går. Og hvor sjeldent det faktisk går galt. For et system. For en kontroll. Fantastisk!