Jeg må fortelle en annen historie om da ryggen ble bra etter at jeg hadde hatt det veldig bra. For den er litt mystisk.

Det var i vinter. Ryggen hadde vært vond i flere dager. Ikke ubeskrivelig vond, men plagsom vond. Jeg gikk som en krok og det gnagde når jeg satt.

Så var det korpsøving. Jeg tenkte at ryggen sikkert kom til å bli verre, men det var ikke aktuelt å bli hjemme.
Som vanlig hadde jeg det utrolig gøy på øving. Jeg glemmer verden for en stund. Stress, bekymringer og annet grums blåses bokstavelig talt bort. Hodet er kun opptatt av notene. Jeg er ikke spesielt flink, men det gjør ikke noe. Jeg har en utrolig glede av å spille.

Da øvingen var ferdig var ryggen helt bra. Jeg bøyde og tøyde i alle retninger, kunne ikke tro det var sant. Men det vonde var ikke der mer. Det føltes som et mirakel.