Det verste, det som er vanskeligst å holde ut, er hvis jeg har skuffet jentene. Glemt noe eller misforstått slik at ting ikke blir som de hadde tenkt.
Det å se på at de er veldig lei seg og vite at det er min skyld får det til å vrenge seg fullstendig inni meg.
Jeg får lyst til å forsvare meg. Og til å gjøre ting bra igjen.
Før ble jeg nok også irritert. Nå som jeg er mer avbalansert (!) kommer ikke irritasjonen like lett. Men når irritasjonen er mindre er altså skyldfølelsen mye, mye større.
Jentene kommer fort over “skaden” jeg har påført dem. Etter å ha øst ut av seg sine fortvilelser og frustrasjoner er de plutselig like glade. Mens jeg sitter igjen med all verdens kvaler. Og føler meg kjempeteit.