HVORDAN HOLDE UT

Hvordan holder du ut Hans-Petter? Hvordan greier du å sitte i time etter time å ta imot andre menneskers problemer? Hva er det som holder deg oppe? (trenger du i det hele tatt noe for å holde deg oppe?).

Jeg har 3 døtre. Som er veldig åpne, og som kommer til meg med alle sine bekymringer, frustrasjoner, redsler og irritasjoner. Og det er jeg veldig, veldig glad for. De er så totalt annerledes enn jeg selv var. Jeg delte aldri noe hjemme. Jeg fortalte aldri hvordan jeg hadde det, hva jeg var redd for, hva jeg bekymret meg for. Og se hvor det har ført meg – til Hans-Petter (hvor jeg heller ikke greier å fortelle, jeg må skrive til han). Ikke misforstå, jeg mener ikke at det er nedtur å gå til psykolog,  det er tilstanden jeg var i før jeg kom dit som var nedturen.
Jeg håper altså at det at mine døtre er så åpne nå gjør at de slipper å ende opp som meg. At de greier å dele sine små og store problemer med noen slik at de slipper å føle at de må greie alt på egenhånd. Og at de dermed slipper å føle den grusomme ensomheten jeg selv følte da jeg ikke greide alt selv lengre. Når det eneste jeg ville var at noen skulle passe på meg og være snill med meg. Men så hadde jeg ingen. For han som var nærmest hadde jeg skremt bort ved å være sint og umulig og urimelig.

Men det er vanskelig å ta i mot alt jentene kommer med. Jeg føler meg så hjelpesløs. Det er så tungt å ta det inn. Som om det å snakke om det gjør det større. Verre. Får det til å overskygge alt og gjøre hele tilværelsen mørk og trist.
Jeg merker at jeg helst ikke vil høre det de sier. Jeg vil ikke vite, vil ikke ha det frem. Vil at de skal gjemme det bakerst i sitt eget hode og glemme det. Som jeg selv ville ha gjort.
Men de er heldigvis ikke som meg. Og jeg greier heldigvis å høre på dem.

Men hvorfor er det så tungt Hans-Petter? Hvorfor føles det så tomt? Hvorfor føler jeg et så veldig savn etter noe som kan holde meg oppe? Noe som jeg ikke vet hva er, men som ikke er sjokolade, mat, alkohol, trening eller jobb.
Jeg tenker av og til at jeg burde bli religiøs. At det vil gi meg det “noe” som jeg savner. Men jeg passer ikke til å være religiøs. Jeg er altfor vinglete. Greier ikke å bestemme meg for noe. Har vanskelig for å tro på en ting foran noe annet. Tror ikke på det andre sier er sant, og tror heller ikke så lenge på mine egne overbevisninger. Tror på alt og ingenting egentlig.