Det føles av og til helt magisk at livet går videre og at ting skjer selv om jeg har oppgitt kontrollen. At problemer løser seg og at jeg klarer å gjennomføre diverse prosjekter både hjemme og på jobb uten at jeg har brukt hodet unødvendig mye. Jeg klarer nesten ikke å tenke på det, det føles litt skummelt. Det er liksom så usannsynlig at det ikke er jeg som styrer. Så veldig på siden av alt jeg har trodd frem til nå.

Bare det at jeg har klart å skrive disse blogginnleggene føles fantastisk. Det er akkurat som om det går lettere å skrive fordi jeg ikke tenker eller planlegger for mye. Ordene kommer til meg når jeg minst venter det. Det er som om jeg er mest mottakelig og kreativ når jeg ikke konsentrerer meg. Jeg trenger ikke fundere på hva eller hvordan jeg skal skrive. Jeg må bare slippe kontrollen og få ut det som føles riktig akkurat der og da (og redigere litt i ettertid for at det skal bli forståelig for andre).

Da jeg begynte å skrive kunne jeg av og til kjenne panikken summe langt bak i hodet. Men jeg klarte å overse den.

Jeg klarte å IKKE tenke på at det er konstant aktivitet i dette huset og ingen ro til å skrive.  Og jeg tenkte IKKE på at jeg måtte forte meg å gjøre ferdig andre ting for å få tid til å skrive.

Heldigvis klarte jeg også å la være å presse ut noen ord bare fordi jeg hadde lovet Hans-Petter å skrive. Jeg lot heller være å skrive og stolte på at det ordnet seg. Og merkelig nok så har det alltid ordnet seg. De riktige ordene og anledningen til å skrive har plutselig bare kommet av seg selv.