Og så har vi funnet på en ny metode; Jeg skal skrive ned alle tankene som kommer i etterkant av timen, og Hans-Petter skal få lese dem.
Jeg er ikke glad i å snakke, og jeg er ikke god på å snakke. Jeg har et filter i hodet når jeg er i terapi, og svært mange tanker blir silt bort før de blir til ord. Det er nok veldig vanskelig å forstå hva som er ”galt” med meg. Jeg holder sikkert tilbake alt som kan forklare hvorfor det er galt.
Men så fort jeg har kommet meg ut døra til Hans-Petter strømmer tankene på.
Da ønsker jeg at han var i nærheten. At han var en usynlig venn som gikk ved siden av meg og som jeg kunne snakke med HELE tiden.
En del av tankene har blitt til blogginnlegg. Men det er mye som jeg ikke tørr å legge ut (ikke enda i alle fall).
Dette skal nå altså Hans-Petter få lov til å lese.
Så får vi se hva han finner ut.
[Anonym]