Jeg får ikke lov å se på Hans-Petter lenger. I timene.
Fordi jeg er så opptatt av hvordan han reagerer.
Nå må jeg ligge på sofaen, og han sitter bak.
Det er vel min egen skyld, jeg skreiv jo at jeg leiter etter tegn på at han er lei av meg. At jeg må finne ut hva han mener slik at han slipper å si det. Slik at jeg kan trekke meg unna i tide.
Han leser tydeligvis det jeg skriver..
Første gangen jeg lå på sofaen hadde jeg ørene på stilk. Jeg prøvde å oppfatte hvordan han reagerte, men det gikk jo ikke.
Nå slapper jeg mer av, og faktisk så greier jeg å konsentrere meg LITT mindre om han og litt mer om meg selv.
Forhåpentligvis blir jeg tilslutt så lite opptatt av hans nærvær at jeg kan snakke fritt og uhemmet.
[Anonym]