Vi hadde jo snakket om redsel for nærhet Hans-Petter. Om at det var siste skritt på veien mot å bli frisk (eller jeg oppfattet det i alle fall slik). Og du hadde gitt meg oppgaver. Jeg skulle øve meg på nærhet. På å ”stå i det” i stedet for å trekke meg unna når jeg merket at det skurret.

Da timen var slutt og jeg skulle hjem var jeg merkelig oppstemt og optimistisk. Jeg tenkte på den stakkars mannen som hadde levd med ubalanserte meg. Nå skulle jeg hjem å være snill. Det var jo ikke vanskelig, det var bare å innse at når jeg ble irritert på han og trakk meg unna var det fordi jeg var redd for nærhet (eller noe sånt).

Når jeg nå skjønte det ville alt løse seg.

Trodde jeg.

Helt til jeg kom hjem og skitne kjeler fra middagen fremdeles stod på benken. Da var alle gode ideer glemt. Og det var i alle fall ikke aktuelt å ”stå i det”.

Nå må det sies at det kan være jeg ikke skjønner hva ”å stå i det” betyr. Er det å vise at man er irritert når man er irritert (dvs frese litt), eller er det å late som alt er ok selv om det koker innvendig?

Jeg vet ikke.

Men ingen av delene var aktuelt. Jeg holdt meg unna.