Jeg har det bra (faktisk helt fantastisk innimellom). Noen kilo lettere, men med vettet i behold. Savnet etter fysisk kontakt kjennes enda. Likeså en svak angst for ikke å få sove. Men det er ikke i tankene mine hele tiden.
Jeg glemmer det faktisk. Til å begynne med noen sekunder om gangen, så noen minutter og så timer. Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg kan tenke på det som er vanskelig (for eksempel på det at jeg ikke får sove) uten å bli stresset eller få panikk.

Jeg tror jeg glemmer fordi jeg ikke prøver å løse det som er vanskelig. Jeg bare lar det være vanskelig.