I løpet av reisedagen kom uroen sigende (selv om jeg ikke tenkte på at jeg ikke hadde lyst). I løpet av dagen var det som en rullgardin sakte ble trukket ned og stengte ute den gode følelsen jeg hadde hatt lenge.
Første feriedag var jeg helt gåen. Utmatta og svimmel.
Jeg vet ikke om det var noe fysisk galt med meg (dvs virus eller lignende), men jeg vet at tankene som kom gjorde meg veldig redd og i en enda verre tilstand en jeg var i i utganspunktet.

Her er hva jeg skrev en av de første dagene:

REDD
Jeg er redd hele tiden. Redd for at mannen skal merke min sinnstilstand. For det påvirker han at jeg ikke er i balanse. Varer det for lenge blir han også ute av balanse.

Jeg har dårlig samvittighet.
Fordi jeg blir lett irritert, klarer ikke å bestemme meg for de enkleste ting.
Fordi jeg blir stille og innesluttet.
Har ikke lyst til å snakke.
Har ikke lyst til å være glad.
Har ikke lyst til å fortelle.

Det suser i hodet og brenner i brystet. Jeg er svimmel. Må stadig ta dype åndedrag. Sukke. Pusten vil ikke ned av seg selv, den er bare øverst i lungene.
Jeg blir svimmel.
Utmatta.
Orker ikke sitte oppreist.

Det er liksom enda mer stress å bare la det være.
Jeg tror stresset forsvinner lettere hvis jeg tenker ut en løsning. Tenker gjennom det Tenker på hva som er galt. Hvorfor det er galt.

P.S. Dette høres kanskje dramatisk ut. Men det er bare på innsiden.
På utsiden virker nok alt helt normalt. Jeg fungerer.
Det går nok over.
God sommer!

Og så etter enda noen dager:

DÅRLIG SAMVITTIGHET
Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg er syk. Og jeg orker ikke ha den lengre.
Jeg orker ikke lengre føle skyld fordi jeg må hvile.
Orker ikke lengre føle skyld fordi jeg ikke orker å være sammen med andre.
Orker ikke lengre føle skyld fordi jeg er syk.
Orker ikke lengre krangle meg til at han skal ta mer ansvar.
Burde ikke det være en selvfølge?
Burde han ikke klare å huske fra en dag til en annen at jeg er syk?
Burde han ikke ta mer ansvar eller prøve å gjøre det lettere for meg uten at jeg ber om det?

Jeg føler meg så veldig, veldig skuffa.
Blir derfor kald og avvisende.
Vil ikke late som alt er bra.
Vil ikke at han skal tro at alt er bra.

Jeg sier til mannen at jeg er så redd for at han skal bli sint.
Han sier: ”Så det er altså min feil?”
”Nei” sier jeg. ”Det er min feil. Det er jeg som tenker det.”
Han sier: ”Hvorfor er det så viktig at jeg bryr meg?”
Og jeg greier ikke gi noe svar.

Men jeg vil jo at han skal skjønne at alt ikke er ok.
Jeg vil at han skal prøve å gjøre så det blir bedre.
Jeg vil ha oppmerksomhet.
Jeg vil bli sett.
Jeg vil at noen skal bry seg.

Men jeg vil ikke ha han i nærheten. Klarer ikke være glad når han er i nærheten.
For når han er der tenker jeg bare på det som ikke er bra.