Hans-Petter.
Husker du jeg fortalte fra familieferien i sommer? Da jeg var så dårlig?
Jeg skreiv masse på turen, og jeg har nå lest igjennom det. Det var ganske interessant, og jeg tror det er noe for deg.

Sist vi var på ferie til familie bestemte jeg meg for at jeg ALDRI mer skulle bli med. Mann og barn kunne reise aleine.
Men selvfølgelig klarte jeg ikke å gjennomføre det (jeg prøvde ikke engang).
Jeg tenkte jeg måtte bli med for jentenes skyld. Var redd for hva de ville tro hvis jeg ikke ble med. Jeg har muligens også kanskje et visst kontrollbehov. Må passe på dem.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke hadde lyst til å reise på ferie til familien. Egentlig er det veldig greit å være der. Avslappende. Det skjer ingenting, det er ingenting som må gjøres, ingenting som må planlegges. Jeg kan egentlig bare roe ned og gjøre det jeg vil. Gå tur og lese masse.
Problemet er bare det at jeg har fått dårlig samvittighet og tenkt at jeg må være tilstede for de andre. Tenkt at de tror jeg sturer eller ikke trives hvis jeg trekker meg tilbake.
Så har jeg blitt sittende der da. Sammen med de andre. Men jeg er jo ikke vant til at det ikke skjer noe, til at det ikke er noe som skal gjøres eller planlegges. Og det har gjort meg rastløs og irritert. Og stresset i hodet.