Jeg var visst ikke fryktløs likevel.
Det fant jeg ut når jeg var hos Hans-Petter. Vi snakket om at det fremdeles er situasjoner i livet mitt hvor jeg stresser meg opp (jeg hadde glemt dem da jeg følte meg uredd og fantastisk, jeg ville vel ikke se dem, ikke ha dem).

Så snakket vi om å være redd for avvisning og å være redd for nærhet.
Jeg tror ikke jeg er direkte redd for å bli avvist. Det kjennes ikke sånn ut. Men kanskje jeg er det indirekte gjennom frykten for å være til bry (for hvis jeg er til bry vil jeg lettere bli avvist?).
Frykten for å være til bry er stor. Men den er så inngrodd at jeg ikke merker den så godt.
Jeg merker den faktisk best hos Hans-Petter.
Jeg er redd han skal synes jeg ikke har noe der å gjøre fordi jeg ikke er syk nok.
Jeg er redd han skal bli lei av meg.
Jeg er redd han skal synes jeg er en hypokonder.
Jeg er redd han skal bli lei seg hvis han ikke klarer å gjøre meg frisk.
Kanskje det er derfor jeg hele tiden prøver å overbevise han om at jeg har det veldig bra?

Og så tror jeg at han ikke vil si det dersom han synes jeg er plagsom. Derfor må jeg prøve å finne det ut selv.
Jeg leter konstant etter tegn på at han er lei. Og mistolker derfor ofte det han sier.
For eksempel da han sa: ”Har du ingen andre å snakke med?”
Mitt hode tolket dette som at han synes jeg var slitsom. Og det tok lang, lang tid før jeg bestilte ny time.
Vi snakket om dette i ettertid og jeg vet han ikke mente det jeg trodde.
Jeg vet det. Men jeg klarer visst allikevel ikke å legge vekk frykten.
For da han sist gang snakket om at man kan gå til psykolog hver uke i årevis, men at det egentlig ikke er nødvendig (eller ca noe sånt) fikk jeg litt panikk.
Og trodde han mente det var på tide jeg sluttet å komme.