Man skulle kanskje også tro at man blir mer interessert i verden omkring seg igjen etter å ha gått i terapi.
Men heller ikke sånn har det gått med meg.
Før var jeg usosial og innesluttet fordi jeg ikke orket noe annet. Jeg hadde nok med meg selv. Jeg levde oppi hodet mitt og hadde ikke lyst til å komme ut derifra.
Nå har jeg kommet ut av hodet (mesteparten av tiden i allefall), men jeg er fremdeles ikke så veldig interessert i resten av verden.
Det er så mange ting som skjer. Det er så mye å ta inn over seg, så uendelig mye informasjon overalt.
Og informasjonen fører til så mange tanker.
For eksempel:
Nyheter (som jo nesten alltid er dårlige) fører til bekymrede tanker.
Reklame får meg til å tenke at jeg ikke er, eller gjør, ting bra nok. Jeg begynner å tenke på at jeg bør endre meg selv, vaskemidlene jeg bruker, maten jeg spiser, hvordan jeg trener, hvordan jeg kler meg. Og så videre, og så videre…

Og jeg vil ikke lengre ha alle disse tankene.
Fordi jeg har opplevd hvor mye bedre jeg har det uten.

Men jeg er ikke helt einstøing altså. Selv om jeg ikke ser nyheter på TV hører jeg dem på radio. Mobiltelefonen er fremdeles på lydløs, og den kan være avslått flere dager i strekk. Men nå er det ikke lenger av redsel for at noen skal ringe, det er bare det at jeg vil ikke være tilgjengelig hele tiden.