Tidligere ville min ”tilstand” som jeg beskrev i forrige innlegg blitt starten på en dårlig stemning her i huset.
Jeg ville vært lettere gretten og hissig. Mannen hadde blitt fornærmet og sint.
Jeg ville ha trekt meg tilbake til min egen verden (dvs hode), og mannen ville ha følt seg avvist.
Jeg ville fått dårlig samvittighet og skammet meg.
Og så hadde jeg blitt deprimert.

Nå blir jeg ikke deprimert. Fordi jeg klarer å la det gå sin gang. Klarer å bare ha det tungt. Akseptere at sånn er det.
Og det føles bra i alt det tunge..