Det skurrer litt her nå. Inni meg.
Jeg merket det først på kroppen. Ryggen stivner, og jeg kan ikke se at jeg har gjort noe som skulle tilsi at den skulle bli dårlig. Tvert om, jeg har ikke løftet tungt, jeg har gått tur i skogen, jeg har trent riktig og ikke sittet for mye.

Jeg går ned i vekt og kroppen har ikke ro. Jeg våkner før 5 og får ikke sove igjen. Tankene VIL spinne, det er veldig vanskelig å ikke hoppe på. Enda vanskeligere er det å ikke finne på et eller annet for å flykte vekk fra dem.

Jeg føler meg ensom. Jeg ønsker så veldig at noen skal vise at de er glad i meg. Fysisk.
Jeg har jo en mann ved siden av meg i sengen. Men han sover og sover. Og jeg vil ikke mase. Jeg vil ha kjærlighet uten å be om det.

Jeg kjenner irritasjonen og usikkerheten komme snikende (hvorfor kan han ikke være mer oppmerksom, hvorfor må han sove hele tiden, hvorfor skjønner han ikke at jeg trenger litt kroppskontakt, er han ikke glad i meg osv, osv..).

Jeg prøver å la det gå sin gang. Men det er tungt.