Men jeg HAR blitt bedre. Mye bedre.
Kanskje du bare ikke skjønner hvor ille jeg var før?
Da analyserte og vurderte og diskuterte jeg med meg selv i det uendelige. Hovedsakelig ekteskapsproblemer, men jeg kunne også ha store kvaler med å ta den minste lille avgjørelse. Som for eksempel hvilken mat jeg skulle velge når jeg var på butikken. Jeg kunne gå frem og tilbake mellom butikkhyllene å bytte matvare 4 – 5 ganger fordi jeg ikke klarte å bestemme meg. Det var et vanvittig stress, og det kjentes ut som hodet kokte.
Etter hvert begynte jeg å bli svimmel. Da klarte jeg ikke lengre å handle større ting (f.eks klær) fordi gulvet svevde når jeg prøvde å bestemme meg.

Nå har jeg det ikke slik lengre. Trodde jeg.
Men hvis jeg tenker meg om husker jeg at jeg har vært mye svimmel i sommer.
Og at jeg fremdeles kan ha store kvaler når jeg må bestemme meg for noe…

29.

Hvorfor gikk jeg egentlig til psykolog?
Fordi jeg var fysisk nedkjørt og fordi utallige besøk hos legen ikke hjalp. Blodprøvene var normale. Men jeg var svimmel, underernært, hadde dårlig hukommelse, konsentrasjonsvanker og søvnproblemer.
Psyken var ikke på topp, og jeg var tidvis deprimert.
Det vistes nok ikke på utsiden hvordan jeg hadde det. Jeg jobbet, gjorde husarbeid og tok meg av ungene (ikke mannen, han var jeg nesten konstant irritert på). Jeg var aldri sykmeldt, jobben var egentlig det som holdt meg oppe. Det var hjemme jeg hadde det tyngst.

30.
Jeg isolerte meg mer og mer. Mobil telefonen hadde jeg et slitsomt forhold til. Det ble for mye arbeid å passe på hvor den var til enhver tid. Den var derfor lite i bruk.
Hustelefonen var jeg heller ikke glad i. Når den ringte ble jeg helt kald innvendig. Jeg fikk nesten panikk. Orket ikke snakke med noen. Var redd jeg skulle få spørsmål om å være med på noe. Som jeg ikke klarte å si nei til på grunn av den konstante dårlige samvittigheten. Redd noen ville komme på besøk.
Derfor begynte jeg å dra ut kontakten.
Aviser klarte jeg ikke lese fordi det var så vanskelig å konsentrere seg. Nyheter på TV var uaktuelt. Radio gikk an, den var lettere å forholde seg til. Den kom ikke så nært innpå.
Jeg holdt meg langt unna alle slags sosiale sammenkomster. Jeg hadde rett og slett ikke noen interesse. Verken for menneskene rundt meg eller for verden for øvrig. Jeg ville bare være i fred. Og det skammet jeg meg mye over.