Jeg ble innkalt. Av Hans-Petter.
Han mente jeg trengte å snakke.
Egentlig ville jeg ikke, men ”noe” fortalte meg at jeg burde, så jeg bestilte time før jeg rakk å tenke mer på hvorfor jeg ikke hadde lyst.
Sekundet etterpå angret jeg.
Jeg ble helt kvalm. Jeg tenkte: Jeg er frisk, jeg har ingen problem, hva skal vi snakke om, han har tolket det jeg har skrevet feil, han tror jeg er virkelig ille ute å kjøre osv, osv.
Men jeg møtte opp på timen.