Noen har kanskje venner eller familie de kan snakke med. Jeg har ikke det. Eller jeg har kanskje, men jeg vil ikke snakke med dem om mine problemer.
En årsak er jo at jeg ikke er så glad i å snakke. Men en viktigere grunn er at jeg ikke vil belaste dem med mitt babbel. Jeg er redd for å være masete, være til bry.
Jeg synes selv tankene mine er slitsomme. Og siden det er de samme tankene som kommer om igjen og om jgjen er de ikke interessante en gang. Hvem orker vel å høre på slikt?
Dessuten ville de ha kommet med råd. Konkrete råd om hva jeg burde gjort for å få det bedre. Og det er jo snilt, men det er ikke det jeg trenger. Råd gjør meg bare mer forvirret. Og jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke følger dem.