Jeg har mange ganger tenkt at det jeg snakker om hos Hans-Petter ikke er viktig nok. At det bare er småtteri som jeg burde klare å hanskes med selv. Jeg har hatt dårlig samvittighet og tenkt at han sikkert har andre pasienter med større problemer som trenger han mer enn meg. Jeg har tenkt at jeg opptar tiden hans med fjas. Og jeg har vært redd for at han skal bli lei.