Jeg er ikke så god til å snakke. Delvis fordi jeg ikke liker det (er for rastløs), men sikkert også fordi det er mange motstridende tanker i hodet mitt, og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilke som er viktigst. Hvilke som er de rette.

De første gangene jeg var hos Hans-Petter var ille. Jeg bablet noe fryktelig. Alt jeg hadde samlet oppi hodet de siste årene kunne endelig slippe ut, men det var ingen sammenheng i det. Det var sikkert veldig slitsomt å høre på. Etter hvert ble jeg mye bedre (tror jeg), men jeg er fortsatt ikke glad i å snakke.