Kjære Hans-Petter
Av og til føler jeg at jeg utnytter deg. Andre ganger føler jeg meg lur.
Fordi det å skrive disse blogginnleggene er nesten like bra som å gå i terapi (og det er helt gratis).
Det at du leser det jeg skriver føles veldig betryggende. Mindre ensomt.
Samtidig er det skjerpende. Ved å skrive ser jeg ting klarere (og blir det uklart igjen har jeg det nedskrevet).

Og jeg vet jo at du ikke synes mine problemer er en belastning.
Det er bare min dårlige samvittighet som ikke vet det.