Av og til er nok grunnen til at jeg har det dårlig bare det at jeg er sliten i kroppen.
Jeg takler veldig dårlig å være sliten. Det føles på en måte som et nederlag.
Som om jeg har mistet kontrollen. Jeg har ikke klart å unngå å bli sliten.

I stedet for å gruble på hva jeg kunne gjort annerledes prøver jeg nå å la kroppen bestemme. Jeg kjenner etter hva den trenger. Og den vil ta det rolig.
Men jeg er ingen rolig person. Jeg går fort, snakker fort, tenker fort, spiser fort.
Det er veldig uvant for meg å gjøre ting sakte.
Men jeg prøver.
Jeg prøver også å ikke vente på at jeg skal å det bedre. For jeg er fryktelig utålmodig og dårlig på å vente. Det stresser meg.