Jeg har fremdeles dårlige dager.
Noen dager er jeg er nedstemt og trist.
Tankene prøver å finne forklaringer på hvorfor jeg har det dårlig. De sier jeg er lei meg fordi jeg er sliten, fordi jeg aldri har tid for meg selv, har for mange barn, feil mann, feil jobb, er for lite sosial, for sær osv, osv.

Tankene tror jeg kommer til å ha det dårlig bestandig. At det ikke er bra å være trist og at jeg må GJØRE noe for å få det bedre. Endre livet mitt drastisk slik at jeg unngår situasjoner som jeg tror er årsaken til at jeg har det dårlig.
Det føles også veldig viktig å sette i gang et eller annet ”tiltak” for å komme i bedre stemning akkurat der og da.

Egentlig er de dårlige dagene like dårlige som før jeg gikk til psykolog. Eller i starten er de like dårlige som før. Det er akkurat de samme tankene. Og de kommer automatisk.
Men det som er annerledes nå er at jeg (etter hvert i alle fall) ikke bryr meg om alle disse tankene. Jeg vet at jeg ikke må rote meg inn i dem og ikke gjøre som de vil.
Jeg greier å ha det BARE dårlig.