Du har lest det jeg har skrevet etter forrige time og var enig i noe, men ikke alt.

Men det er faktisk ikke sikkert jeg er enig selv lengre heller. Og det er det som er litt fint med det her (skrive det ned). Jeg får ut tanker og teorier som dukker opp etter at jeg har vært hos deg.

Det har vært mange teorier. Av og til blir jeg fryktelig oppstemt og tror at nå har jeg skjønt alt. Jeg tror jeg vet hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Og når jeg skjønner alt vil livet mitt bli mye lettere… (og jeg blir snillere og mer tålmodig og mer sosial og ikke så opptatt av det som skjer i mitt eget hode).

Så kommer jeg til ny time og vi snakker om det jeg har skrevet.

Du sier jo aldri rett ut at jeg tar feil, det føles ikke ekkelt at du er uenig. Nei da, på en eller annen finurlig måte klarer du å stille de rette spørsmålene. Spørsmål som sniker seg inn i underbevisstheten min og får meg til å tvile (bittelitt) på mine egne overbevisninger. Men det sier jeg jo ikke da. Jeg er ikke like finurlig som deg og både sier og viser at jeg er uenig. Jeg er vel stort sett alltid lettere irritert når jeg går derfra.

Men etter ganske kort tid blir jeg mindre og mindre enig med meg selv.

Og den gamle teorien blir erstattet med en ny.

Det er som en evig spiral, og jeg lurer på om det noen gang vil stoppe. Om vi noen gang kommer til ”bunnen”. Til den endelige, riktige teorien.

(finnes det i det hele tatt en riktig teori?)